En billig overgang kan være befriende. For selv om enhver spaltist gjerne vil smykke sine skriverier med smarte, overraksende vendinger som bygger bro mellom forskjellige deler av teksten på en elegant,  ja sogar tankevekkende måte, er det minst like deilig å ta en billig, nærliggende og litt pinlig vri. Nå vil jeg ikke gå så langt som til å si at det enkle ofte er det beste. Det gir helt feil assosiasjoner, men det må ikke bli for vanskelig heller , for sært, slik at leseren ikke får med seg poenget.

 

La oss prøve denne; nå er det vinter, bakken er dekket av snø, så hva er vel mer naturlig enn å skrive om David Lynch!

 

For det skal ikke være usagt; høstens gjensyn med Twin Peaks har vært en sann glede! Selv om vi har alle episodene på DVD, og selv om vi har sett dem både en og to ganger før,  så er det – i alle fall for oss som opplevde  Twin Peaks på nittitallet – noe eget, og unikt ved å sette seg foran TV’n sent en fredag kveld, øye til øye med et minneverdig syn, så og si, og gjenoppleve en knapp time kulturhistorie. 

 

At Twin Peaks satte sitt preg på nittitallet er sikkert, ganske åpenbart  er det også at nittitallet (jada, jada - slutten av åttitallet ) satte sitt preg på Twin Peaks. Men selv om ikke alle karakterene fremstår som like minneverdige  i dag, er det noe enestående  og foruroligende ved Dale Cooper og hans nærmeste omgangskrets. Her har vi det meste,  men det slår meg at de burde gjort plass til Snåsakallen, eller Snåsamannen som han kaller seg nå. Han og Log Lady ville blitt et fint par. Skremmende vil noen si. Men trygt på samme tid.

 

Her forleden hadde jeg gleden av å delta i et bryllup. En slektning måtte gifte seg. Selskapet skulle finne sted på Søvasslia, et leirsted på fjellet mellom Orkdal og Kyrksæterøra. Vi dro oppover fredag kveld. Vertskapet  trakk seg tidlig tilbake til en nærliggende bygning, og dermed hadde vi hele Søvasslia ungdomssenter for oss selv. De andre la seg tidlig. Selv ble jeg sittende oppe. Fredag kveld. Det nærmer seg midnatt. Mørkt, stille, store rom, lange korridorer. Et opplyst kjøkken med kniver på veggene. Og nederst i gangen,  -en gammel TV. 

 

Jeg er glad det ikke var Shining de viste den kvelden, for å si det sånn. Jeg føler meg tross alt litt tryggere på Bob enn Jack Nicholson. Men har du sjansen til å se Dale Cooper, Laura Palmer og dvergen  alene i TV-kroken på Søvasslia, så la ikke sjansen gå fra deg.

 

Jeg skal ikke ikke dvele ved dette med bryllupet, men nøyer meg med å sitere et vers fra en sang som jeg sammen med slekt og venner fikk anledning til å synge i kirka påfølgende dag. Den var ganske fin, synes jeg, og håper du er enig :

 

”Guds godhet sang i sinnet, og rørte Edens trær, den kveld da mann og kvinne først kom hverandre nær. De så Guds skaperglede dypt i den annens blikk, og blomster dannet kjede, og alt ble til musikk”

 

Men tilbake til overgangen.  Den billige. For det var slett ikke David Lynch det skulle handle om denne gangen. Så la oss prøve igjen:

 

Nå er det vinter, bakken er dekket av snø. Så hva er vel mer naturlig enn å skrive om Mark Frost. Hvem er han egentlig? Hvor ble han av?  Hva skjedde?  Hvem vet? Fåglarna kanskje, eller Google.