En dag i mai var jeg ute og spaserte i Trondheim sentrum. Det er ikke alt for ofte jeg tar turen dit, men akkurat denne dagen var det en antydning til såvel vår som revolusjon i luften. Og med en slik kombinasjon på gang er jo ikke verandaen noe egentlig alternativ.

 

La det være sagt med en gang. Foranledningen kunne ikke blitt mer tragisk. Et dødsfall har nemlig rammet Trondheim by, og vi som var samlet på torget hadde til hensikt å yte vårt lille bidrag til at dette dødsfallet ikke skulle bli glemt. Samtidig var det på sin plass, og da ikke uten en viss indre jubel, å hylle dem som virkelig tok mot til seg, og plasserte Obiora saken midt i nyhetsbildet.

 

Eugene Obiora døde utenfor et sosialkontor midt i Trondheim i september 2006. Vitner forteller om en brutal arrestasjon. Utfallet kjenner vi alle, og det har vist seg vanskelig å bortforklare at politiets brutalitet var dirkete foranledning til at Obiora døde.  Ingen påstår at politiet mente å drepe ham. Samtidig benekter ingen at det var en sammenheng mellom ”et omstridt halsgrep”, mageleie og dødsfallet. For å si det enkelt; Obiora ble kvalt av politiet. Og det begynner å ringe noen bjeller.

For ganske snart blir det klart at en av polititjenestemennene også tidligere har vært involvert i det man mistenker å være rasistisk motivert maktmisbruk, mest omtalt er pågripelsen av vaskehjelpa Sophia Baidoo i 1999.

Nå ringer bjellene for alvor. Likevel velger Trondheimspolitiet å la de fire politimennene fortsette i aktiv tjeneste. ”Som om ingenting var hent”, sier flere av appelantene på Torget denne maidagen.

For Obiara spiller dette liten rolle. Det spiller ingen rolle om lovens lange arm er både lengre og mer hardtslående i andre land enn i Norge. Døden er ikke relativ. Og faktum er at Eugen Obiora ble drept av onkel politi på Nedre Elvehavn i Trondheim by.

 

Det er ikke så underlig at mange har reagert på dette. Vi sitter igjen med et skarpt inntrykk av at enkeltpersoner i politiet utøver makt på en livstruende måte, som samfunnet på ingen måte har gitt mandat til. Trondheimspolitiet har her hatt en gylden anledning til å vise at heller ikke de aksepterer overdreven, og mulig rasistisk motivert vold. De valgte å la muligheten gå fra seg. Og de valgte å la de mistenkte fortsette på jobb mens saken var under etterforskning. Dette bærer bud om en organisasjon, en etat, som beskytter sine egne, som under press ikke tar avstand fra rasisme, og som forsøker å bagatellisere og forklare det inntrufne som et hendelig uhell. Korpsånden ser ut til å ha gode kår i Trondheimspolitiet. For i dette tilfellet var det ikke snakk om å stoppe Lillevolden, her var budskapet : Stopp Volden!

 

Ihvertfall hvis man skal tro våre venner i Samvirkelaget, som også hadde tatt plass på Trondheim torg for å glede forsamlingen med sin oppkvikkende blanding av politisk hiphop og skamusikk. Samvirkelaget valgte å navngi den mistenkte politimannen i en av sine låter. De gikk ikke så langt som til å gi Volden et ansikt, men de ga oss et fornavn. Fortsettelsen på denne historien kjenner dere også; Samvirkelaget ble utsatt for rettsforfølgelse, og Politiets Fellesforbund stilte krav om forbud mot utgivelse og fremførelse av låten. Den foreløpige enden på visa er at politimannen ikke navngis med fullt navn i teksten, til tross for at Trondheim tingrett ikke ga Politiets Fellesforbund medhold i sine krav.

 

Så hvordan er detmed korpsånden i musikkbransjen? Fikk Samvirkelaget en storm av støtterklæringer? Sto band i kø for gjennom opprop og konserter å vise at Samvirkelaget ikke var alene? Nei. Det ble stille. Merkelig stille egentlig. For er det noe man holder seg for gode til i disse dager så er det å ta klare politiske standpunkt. Ikke gir det cred. Ikke gir det spillejobber. Det selger antagelig ikke plater heller. Og skulle noen mot formodning ha et samfunnsengasjement på baklomma sørger de i alle fall for å holde en ironisk distanse på minst femti meter, og både ryggen og rævva fri.

 

Selv sitter jeg på min veranda, som for øvrig neppe kan kalles hverken altan, terasse, eller balkong, med dagens siste Marlboro Lights mellom leppene, fortsatt med en viss indre jubel. Som noen kanskje har lagt merke til er  det vanskelig å få noe på oppdrift på radikale ideer i disse dager. De er mest til irrirasjon, et livløst vedheng, en siklende hund.  Men en sjelden gang er det noen som gutser, og greier å si noe viktig! Så la Ozzy komme til Lerkendal. Og både Dimmu Borgir og Nägermeister til Hell Music Festival: I sommer heter det tøffeste bandet i Norge uansett Samvirkelaget!

 

 

Mer: