Et barndomsminne:

 

Jeg er 9 år og sitter på rektors kontor.  Min mor er også til stede, og rektor, naturlig nok. Kontoret er romslig, lyst og jeg ser ut av et stort vestvendt vindu. Rektor og min mor fører en samtale. Trolig med et visst alvor. Gjennom vinduet ser jeg et hus i full fyr. Flammene slår opp gjennom taket og ut gjennom vinduene.

 

Jeg kan ikke huske et ord av hva som ble sagt, men tror at bakgrunnen for dette møtet var slik:

 

På et tidspunkt bestemte jeg meg for å bli hjemme fra skolen. En uke, kanskje tre. Jeg vet ikke. Å legge ut på skoleveien, slik jeg så ofte hadde gjort i mine tre første skoleår, langs hovedveien, forbi butikken, en barnehage, bedehuset, opp en liten bakke som skiller Fannremsmoen fra Fannrem sentrum med gartneri, samvirkelag, postkontor, sportsforretning, og rett frem i det hovedveien svinger til høyre i retning Forve bru (over Orkla, etter først bl a å ha passert en liten rød bokhandel hvor jeg kjøpte mitt første eksemplar av fotballbladet Shoot!, et bolighus som nå sto i full brann, Thamshavnbanen og bensinstasjonen), forbi Fannrem kafé på venstre side (nå Vertshuset Fannarheimr, og gjenstand for teksten i en av sangene til mitt første band, noe vi kanskje kan komme nærmere inn på en annen gang),  og deretter oppkjørselen til kirken (harde trebenker), helt til barne- og ungdomsskolen, hvor jeg altså var elev, var nå uaktuelt.  Jeg hadde bestemt meg for å bli hjemme.

 

Hvorfor hadde jeg bestemt meg for dette? Jo, på grunn av Den Nye Lærerinnen. Den trygge, snille, moderlige lærerinnen vi hadde hatt i mine første skoleår var nå erstattet av en annen. Hva eller hvorfor dette var uakseptabelt for meg har jeg ikke noe svar på, annet enn at noe foruroligende ved Den Nye Lærerinnen gjorde at jeg måtte bli hjemme.

 

Hendelser med et sterkt følelsesmessig innhold har en tendens til å feste seg i hukommelsen. Et møte på rektors kontor, med mor til stede, i anledning niåringens uteblivelse fra skolen, grunnet Den Nye Lærerinnen og den uro hennes nærvær og utøvelse av lærergjerningen avstedkommer i  niåringens sinn er kanskje ikke nok til å bli husket i mer enn tretti år. Men et møte på rektors kontor, med mor til stede, i anledning niåringens uteblivelse fra skolen, grunnet Den Nye Lærerinnen og den uro hennes nærvær og utøvelse av lærergjerningen avstedkommer i  niåringens sinn, samtidig som han blir sittende øye til øye med et minneverdig syn i form av en  pågående brann, med ild og røyk, vil unektelig være i stand til å gjøre et varig inntrykk, bæres videre i niåringens underbevissthet og fremkalles til bevisstheten ved anledninger. Som denne.

 

Noen år senere kunne min mor fortelle meg at Den Nye Lærerinnen var død. Det ble sagt at hun hadde tatt sitt eget liv.

 

Strange fruit…