sorgenfri #4 : guitar hero
 
Jeg liker å utsette ting i det lengste. I går for eksempel, to dager etter Sorgenfri's deadline, var jeg fullt og fast bestemt på å skrive Bitter Lennon, for ikke å tøye redaksjonens tålmodighet mer enn nødvendig, og for å kunne nyte siste del av helga uten forpliktelser av noe slag. Men hva skjedde? Jo, jeg sov lenge og vel, det var jo tross alt lørdag, og godt å sove utpå litt. Klokka ble både elleve og tolv før jeg kom meg opp av senga (halv ett mao). Etter at jeg fikk meg en søt liten flatskjerm på soverommet er det fint å starte NRK's sportslørdag under dyna, for deretter å forflytte seg til sofaen i stua, kanskje mellom to av Ole Einar Bjørndalen's ståendeserier. Det ble altså ikke noen Bitter Lennon den formiddagen. I helgene kan det jo også være fint å komme seg ut og treffe venner. Så hva var vel mer naturlig enn å ta en kaffe i byen med Trude og Morten? Ingenting spør dere meg. Og sånn gikk store deler av ettermiddagen. Men lørdagen var jo ennå ung. Hadde det bare ikke vært for at Morten insisterte på å vise meg et oppsiktsvekkende fotografi på veien hjem. Og når vi først var kommet så langt, og havnet hjemme hos Trude, Morten og katta, ja da var det bare en mulig måte å fortsette kvelden på, - nemlig med Guitar Hero!
 
Det gikk dessverre ikke så bra. Alle som har spilt både gitar og Guitar Hero vet at gitaren er et strengeinstrument og ikke et keyboard. Men etter å ha blitt pælma av scenen i både One med Metallica og Raining Blood med Slayer, hadde jeg likevel et etter eget skjønn berettiget håp om at Holidays in Cambodia med Dead Kennedys skulle føre meg til nye høyder og poengsummer. Slik skulle det ikke gå. Lett nedstemt (unnskyld ordspillet) kunne jeg derfor ta fatt på hjemveien utpå lørdagskvelden. Og noe skriving ble det hvertfall ikke snakk om. 
 
Så la oss heller dvele litt ved de virkelige gitarheltene.  Rocken har mange av dem. De lever og dør på måter som er fjernt for de fleste av oss.  Og i året som gikk døde mer enn enav Norges gitarhelter. Robert Buraas har blitt et ikon i det etablerte rocknorge, men det er ikke han som er Vår Mann! For alle som fikk smaken på norsk punk på åttitallet la fort merke til en gitarist utenom det vanlige.
På UFFA hadde vi hørt snakk om en gjeng punks fra Molde som kalte seg for Bannlyst. Selv spilte jeg i Angor Wat på den tida, og det gikk ikke lenge før bandene var på landeveien sammen. Angor Wat og Bannlyst sin legendariske miniturne til Molde og Volda (hvor den unge musikkentusiasten Roy Krøvel dannet velkomstkomite)er og blir et høydepunkt i musikkarrieren! Bannlyst ble hyppige gjester på UFFA, og fikk etter hvert et trofast publikum blandt Trondheimspunksen. Mens punkgitarister flest på den tida kunne si seg mer enn fornøyd med tre grep og sannheten, var gitaristen i Bannlyst av et annet kaliber. Børre Løvik var allerede en fullblods rockgitarist. Han hadde hørt på Black Sabbath, var Jimi Hendrix-fan og dro soloer og riff som vi andre ikke skjønte noe som helst av . Og noen år senere, når Metallica-riffene skulle læres var det bare å ta en prat med unge Løvik. Han hadde det klart! Battery!
På den tida havna de fleste punkband før eller siden på Blitz. Bannlyst var ikke noe unntak, og det gikk ikke lenge før hele gjengen flytta til Oslo. Etter at bandet ble oppløst fortsatte Børre i to legendarsike Osloband; Stengte Dører og So Much Hate. Stengte Dører var melodisk punk med norske tekster, og So Much Hate, med Gunnar Nuven (Svart Framtid, Kafka Prosess) på vokal, var antagelig det beste, mest eksplosive og kompromissløse norske hardcorebandet noen sinne. Live var de en åpenbaring, en energipakke du neppe har sett maken til. So Much Hate var helter enten vi så dem på UFFA, på Blitz, i Lyon, Genève, Basel, Frankfurt, Hannover, Hamburg, København.  Eller kanskje aller helst  i Karlsruhe!
 
Det finnes mange slags rockgitarister. Noen av dem har unaturlig tynne ben, spisse sko og trange benklær uten sleng. Noen gjør trutmunn, og de fleste av dem er svenske, eller burde vært det. Andre har en unaturlig statisk og bred benstilling og har langt hår, eller burde hatt det. Børre Løvik derimot, var en klassisk rockgitarist med en forkjærlighet for punk. Han kunne øse på med superkjappe, presise hardcoreriff uten å bli slitsom eller havne i metalfella, han likte å lure inn små perfekte soloer uten å bli pompøs og blærete, og han kunne varierer med en melodiøs emo-touch, uten at det ble for mye av det gode. 
 
Tjue år senere, de siste gangene vi spilte med Israelvis i Oslo, var det ikke så mange gamle kjente som dukka opp på konsertene. Men Børre var på plass. I høyt tempo, og med et våkent øre for nye riff fra gamle venner. Han hadde ikke noe fast band på gang, men drev fortsatt og jobba litt i studio. Senere, da vi skulle spille inn Mine Klamme Hender til Jokke-tribute'n var både han og vi enige om hvem som skulle stå for gitarsoloen! Innspillinga av låten ble gjort på en halv dag, og timene gikk uten at Børre dukka opp. Til slutt var det bare en ting å gjøre; å legge på gitarsoloen selv. Du kan høre på låta hvis du orker, en ting er hvertfall sikkert, den mangler en skikkelig gitarsolo!
 
Vi møtte ikke Børre etter dette. Han døde i fjor. Børre fikk aldri noen plass i godstolen hos de storøyde blondinene i NRK's kulturredaksjoner, på jakt etter rockhelter med "utsvevende livsstil", Jo Nesbø spilte aldri akustiske verjoner av låtene hans, og han fikk ingen spelemannspris heller. Men dersom noen spør om hvilken gitarist som har betydd mest for norsk rock på åtti-og nittitallet tror jeg forbausende mange vil være enig i med meg når jeg svarer: Guitar Hero Børre!
 
 
 
 
 
januar 2008
Bitter Lennon