Hvilket forhold har du til å lån?

Mannen i Banken, med sin tilbakelente positur, stilte spørsmålet med den største selvfølgelighet. Noe som kanskej ikke burde overraske noen, han jobber jo tross alt i Banken, men jeg må innrømme at jeg ble litt paff. Og det er ikke noe jeg har for vane å bli, egentlig. Paff, altså. For i min verden er svaret selvfølgelig. Lån? Jeg ønsker minst mulig av det!

 

Men nå satt jeg likevel her etter en kort, men hektisk og ikke så rent lite medrivende budrunde, klar til å kjøpe ny leilighet, og kjøpe den dyrt. Og om nødvendig selge den gamle billig, for i det minste å redusere gjeldsbyrden noe ved hjelp av frisk egenkapital. Mannen i Banken, skulle det vise seg, var ikke så opptatt av egenkapitalen. For det er dyrt å selge. Og hvorfor kvitte seg med eiendom? Hvorfor eie bare én leilighet når du like godt kan eie to?  Det dreier seg om mot. Man må bare tørre å låne litt mer. Lån mer penger, og en mulighetenes verden vil åpne seg!

 

Jeg må innrømme at tanken var fristende. Men ikke fristende nok. For jeg blir fort ukomfortabel når det er snakk om penger. Mange, har jeg inntrykk av, betrakter penger med interesse og har dem gjerne som både jobb og hobby. Teller hver en krone. Setter den i banken. Interesserer seg for rentenivået. Sjekker kontoen.

 

Jeg er ikke en av dem. Jeg synes penger er genuint uinteressante og forsøker å tenke så lite på dem som overhodet mulig.  Og er det noe jeg er villig til å betale litt ekstra for, så er det akkurat det!

 

Men det er lenge siden jeg havnet på feil side av byen nå. Voksenlivet er flerdimensjonalt og det hefter både fordeler og ulemper ved alt og alle.  Så noen valg må man ta og et sted skal man jo bo. En rask opptelling viser at selv har jeg bodd tolv steder i Trondheim, og jeg vil benytte anledningen til spesielt å anbefale et av dem.  I en gate som etter hva jeg forstår har fått både virkelige personer og romanfigurer oppkalt etter seg, og som har vært med på å definere Trondheims alternativkultur i to-tre tiår. En gate som starter i Inhherredsveien, og på den måten er trygt forankret i hovedfartsåren både nordover og inn mot sentrum. Med trehusbebyggelse i klassisk Lademoenstil på begge sider krysser den så Østersundsgate, og det er aldri noen tvil om hvor dette vil ende. Men før det tar vi en liten stopp i nummer 8 hvor mine venner og jeg i våre glansdager dyrket anarki og punkrock i andreetasjen hos rørlegger Harrang. Med utsikt over en dyster og falleferdig trehusbebyggelse på den andre sida av jernbanelinja, som brutalt kutter gata i to. Før i tiden var det et hull i gjerdet som forbandt to verdener. Den ene på oversida, den andre på nersida av jernbanelinja. Nå er det en undergang der. En trang og ugjestmild undergang, men like fullt, den som våger seg igjennom den garanteres å stå øye til øye med et minneverdig syn: Svartlamon som på mirakuløst vis er transformert til et mekka for alternativkultur med status som byøkologisk forsøksområde. Og da er det ikke mange skrittene igjen før man ender i Strandveien, og Trondheims viktigste gate er tilbakelagt.

 

Du har ikke sett Trondheim før du har vært i Gregus gate!