I rekken av suvernirer fra nittitallet har vi nå kommet til ”Beskriv deg selv med tre ord”.

Dette var noe man gjorde stadig vekk dengang. I jobbintervju. Når man skulle bli kjent med nye kolleger eller medstudenter. Eller i et selvransakelsens øyeblikk.

 

Dette er det mer eller mindre slutt på. For nå fremstår denne praksisen, om enn tåpelig, som det reneste prakteksempel på selvbeherskelse og begrensningens kunst. Og erstattes mer enn gjerne av en vulgær, støyende ordflom, eller full frontal nakenhet for den del.

 

Men la oss ikke hindre av det. For min egen del har jeg det nokså klart. Første kandidat er åpenbar, nemlig kravstor. Den andre også forsåvidt; hårsår.  Og til slutt, uunngåelig nok; selvhøytidelig. Det heter seg jo gjerne at man ikke skal ta seg selv så høytidleig. Dette har jeg alltid stilt meg uforstående og kritisk, ja nærmest spottende til. For hva skal man ta høytidelig om ikke seg selv? Dårligere bortforklaring skal man lete lenge etter!

 

Kombinasjonen av disse tre har fungert overraskende bra, vil jeg si. Den

har bragt meg ganske langt her i livet. Ikke kvalmende, eller unødvendig langt, men sånn passe.

 

Den har også utsyrt meg med en naturlig skepsis til ting som står skrevet i stjernene, som det heter. Det synes jo forsåvidt ikke usannsynlig at planetens stilling er i stand til å påvirke jordboere. Det ville vært rart om så ikke var tilfelle. Planeter er svære greier. Det skal være sikkert. Men at dette skal kunne tolkes så til de grader bokstavelig at det dag for dag, måned for måned lar seg formulere i form av et horoskop kan synes noe overdrevet. Når jeg en sjelden gang, og da tilfeldeig, leser mitt eget horoskop sier det meg lite. Men det finnes unntak. Her forleden fant jeg nemlig en gulnet lapp, revet ut av en avis for kanskje både ti og tjue år siden. Allerede da fant jeg innholdet sjeldent treffende :

 

"Legg av deg masken med den kunstige sjarmen som du innbiller deg gjør et uforglemmelig inntrykk. Ærlig talt, effekten er bare grotesk. Lykkefarge: Grå. Lykketall : 6.”

 

En fredag ettermiddag rett etter kl 16 var jeg på vei hjem fra jobb.  Solskinn var det også, og jeg hadde til hensikt å svinge innom gullsmeden for å kjøpe en liten gave til min venninne. Jeg holdt et friskt tempo over Trondheim Torg og myste mot min eier, DnB Nor, på høyre side, før jeg i sakte film befant meg øye til øye med et minneverdig syn.

 

Et toalett sto oppført nederst i Munkegata mot torget. Akkurat i det jeg passerte svingte døren til toalettet langsomt opp. Der inne satt en ung jente, kanskje 16, kanskje 18 år. Lys i håret, fullt påkledd med blottede underarmer. Knelende foran henne en noe eldre gutt med en sprøyte i hånden. Denne brukte han til å injisere en væske direkte inn i jentas blodbane.

 

Hva tror du han sa til henne? Beskriv deg selv med tre ord?