sorgenfri #8 : bitter lennon meets fosse
Vi har nå kommet til episode tre i serien Bitter Lennon møter en kjendis. Tidligere har du kunnet lese om møter med Knut Tørum og Jan Eggum. Denne gangen er det større. Mye større.
Det hele fant sted i Bergen. Selv hadde jeg akkurat holdt et lite foredrag, eller rettere sagt en innledning til diskusjon mellom et antall mennesker, for det meste tilreisende, som hadde samlet seg i Bergen akkurat denne dagen for å diskutere tema som de av forskjellige grunner hadde fattet interesse for.
Innledningen gikk slett ikke verst, og den påfølgende ordvekslingen forløp uanstrengt og med innspill fra et flertall av deltagerne. Etterpå må jeg si at opplevde en salig lettelse, nærmest en slags opprømthet. I slike stunder er det en glede at man ikke har klart å slutte og røyke, og det er bare å komme seg ut i oppholdsværet. Rett ved hotellet ble jeg stående øye til øye med et minneverdig syn. En mannsperson som gikk frem og tilbake. Hvileløst eller noe i den retning. I mørk dressjakke, solbriller og jeans. En person jeg umiddelbart kunne gjenkjenne som Jon Fosse. Lettere ukritisk som jeg nå befant meg hadde jeg ikke noe valg.
Jon Fosse viste seg å ta det hele med fatning, og en viss munterhet. Vi håndhilste, fremsa våre fornavn, og jeg fant det naturlig å nevne at Naustet nok var å regne som et vendepunkt for meg som leser av bøker. Naustet ja, det var lenge siden, sa Jon Fosse, som var i byen for å gjøre noe fotogreier.
Antagelig i forbindelse med operaoppsetningen av Melancholia, kan jeg tenke meg.
Det beklager jeg. Opera er etter mitt skjønn en uttrykksform som ikke lenger har livets rett. Gi meg hva som helst, om det så er en popsanger fra Namsos for hvem en kelner er kjær, bare ikke opera. For det er jo ikke slik at enhver form for menneskelig praksis må videreføres. Når jeg ser for meg en fremtid er dette derfor en fremtid uten opera. Bare så det er sagt.
Dette forhindrer på ingen måte at Jon Fosse har en sentral plassering i mitt nye hjem, som nå skal innredes, hvilket jo kan være både en glede og en prøvelse.
Å organisere innholdet i en bokhylle for eksempel, det er ikke enkelt. Men på dette feltet mener jeg at man bør tillate seg å være litt snobbete. Det må være lov. For hvorfor skal man skjemme ut rommet med bøker av forfattere som ikke har har gjort seg fortjent til en plass der? Og dem finns det mange av. Det vil være for enkelt, og nesten litt urettferdig å trekke frem navn. f eks Anne B Ragde eller Ari Behn, i denne sammenhengen. For egentlig er det bare en eneste hyllerekke jeg kan stå inne for. I den har vi bøker av to forfattere. Venstre halvdel starter med Spiraler og avsluttes av Armand V, mens høyre halvdel tilhører Jon Fosse. Her er det fortsatt litt plass ledig, så dersom noen har et eksemplar av Raudt, svart til overs er det bare å sende en mail til bitterlennon@live.no.
I mens kan jeg kanskje sitte litt på verandaen og titte ned mellom trærne, og hva ser vi der, - jo så sannelig: Nidelva!
oktober 2008
