I filmen Du Levande, som når du leser dette garantert ikke går på kino lenger, møter vi en psykiater som reflekterer over sitt arbeide. Denne scenen er ett av mange høydepunkt i filmen, og jeg velger å la den danne utgangspunkt for Bitter Lennon denne gang.

Men la oss starte med en digresjon. Ved nærmere ettertanke er jeg svært usikker på om vi kommer lengre enn til digresjonen. I så fall vil jeg be om tilgivelse. Det går jo ikke an å si noe fornuftig hver gang. Det blir fort slitsomt. Slik er det bare.

Åpningsscenen i digresjonen er min søsters femtiårsdag. Jeg holder tale.  "Jeg anser meg selv som et friluftsmenneske" , sier jeg, "men jeg er for tiden ikke-praktiserende". Ganske artig sagt synes jeg selv. Forsamlingen ler, og helt usant er det jo heller ikke. Friluftsliv kan man si mye pent om (bare spør min søster), men det er ikke dermed sagt at man velger å praktisere det i tide og utide.

Men når menn i min alder får seg en yngre venninne kan det forekomme at prioriteringer endrer seg. Livsløpet tar en snodig u-sving og man gjør ting man ellers kanskje ikke ville ha gjort. Ting som ikke nødvendigvis er noe vakkert syn, og som kan være vanskelige å komme ut av med æren i behold. Men det driter vi i. Det betyr så lite sammenlignet med de gleder og fornøyelser man, kanskje ufortjent, får oppleve. For mitt vedkommende har det medført at jeg har vært nødt til å nærme meg friluftslivet igjen. Med forsiktige skritt riktig nok. Faktisk så forsiktige at vi for noen helger siden satte oss i Passaten og kjørte i retning Lade. Jeg må innrømme at jeg er usikker på om en tur langs Ladestien kvalifiserer til betegnelsen friluftsliv, men der gikk vi ihvertfall. Noen ganger hånd i hånd, andre ganger ikke. Med hvilepuls og fingervanter. Sjø og romantikk i lufta. Kanskje setter man seg på en benk (hvis man finner en som er ledig da), kanskje ikke.

I det fjerne kunne jeg skimte en mannsperson. Han gikk sammen med to barn og en kvinne. Hvem er denne karen, tenkte jeg. Med sekk og lue på. Jo, etter hvert som han nærmet seg skulle det vise seg at jeg hadde rett. Og da han passerte følte jeg en indre trang til å si :

"Hei".

"Hei, hei", svarte Knut Tørum, og smilte det samme litt lure smilt som han har smilt om og om igjen denne sesongen. Et faretruende, nederlagsdømt smil kan man si. I etterpåklokskapens navn. Et smil som skaper debatt, undring og ettertanke fra Klæbuveien til Stamford Bridge. Er det genanse? Er det verdighet? Man vet ikke. I likhet med mange andre har jeg av og til vært plaget av tanker på om dette smilet var del av en større plan. En plan klekket ut langs ondskapens akse (Molde - Bergen), som startet med Hareide, og endte med seriegull på vestlandet.

For det som overrasket meg med denne hendelsen var ikke det faktum at jeg møtte Tørum på Ladestien. Det var tidspunktet. Dette fant nemlig sted bare en dag eller to etter at han satt i stolen hos Grosvold. Få dager etter at han forlot pressekonferansen på Lerkendal "i tårer". Mindre enn en uke etter at han hadde gitt seg som trener for Rosenborg. Jeg kunne ikke la være å spørre meg selv: Hva i huleste gjør han her? Midt ute blant folk. Burde han ikke ligge på en sofa (don't get me started) med et pledd over hodet og være nedfor, deprimert og generelt bitter lennon. Slik jeg ser det burde han det. Det ville vært det enkleste for alle parter. I stedet valgte han å bevege seg ut i tett befolkede områder. Pådra seg blikk og kommentarer både foran og bak. Slik at den nettopp beskrevne scene hvori jeg (friluftsmannen) gående langs Ladestien fremsier ordet "hei" til en forbipasserende (tidligere Rosenborgtrener Knut Tørum) som smiler lurt og svarer med et likelydende "hei", gjentatt to ganger rett etter hverandre ("hei, hei"), kan utspille seg for så flere uker, for ikke å si måneder, senere å bli gjenfortalt i et magasin som etter modell av andre magasin i andre byer (Oslo, London you name them), selges i Trondheimsgatene av personer som får beholde halve salgsprisen selv, og da som del av et større sosialt prosjekt som jeg ikke skal gå nærmere inn på her.

Det er fortsatt uvisst hvorfor Knut Tørum gjorde dette valget. Kunne han ikke heller gått langs Ladestien en annen dag? Ville han vise at han slett ikke var en slagen mann? Men en mann som kunne gå med hode hevet, langs en sti, i munter passiar med kone og barn, hilsende på tilfeldig forbipasserende selv når nederlaget var et faktum? Eller var han ut etter oppmuntrende kommentarer, fiskende etter sympati og godord?  Eller er friluftsliv, her representert ved Ladestien, så til de grader attraktivt at man rett og slett ikke kan la være å praktisere det? Selv i den ytterste nød? Jeg vet ikke. Det er komplisert. Jeg ønsker å legge det bak meg. Ikke tenke mer på det. Gå videre, så og si.

Kanskje burde jeg nå i stedet si noen ord om filmen Du Levande, som du snart kan leie på DVD, enten du har sett den før eller ikke. Jeg velger å la være.

I stedet vil jeg se fremover. I en kommende utgave av Bitter Lennon planlegger jeg nemlig å låne tema fra en takk-for-maten-tale jeg holdt i min søsters eldste sønns bryllup. Tema for talen var min barndoms livrett, nemlig Klæppsup. Dette er en suppe som får alt for lite oppmerksomhet i dagens Norge, noe jeg akter å gjøre noe med. Kanskje blir det til og med et bilde! Gled dere!

 

 

Mer: