For noen år siden var det populært med lister.  Kanskje er det fortsatt populært.  Lister over piker. Lister over vin. Lister over sang.

 

Over fantastiske filmer. Historiske hendelser. Stor samtidskunst (ja, hvilken av Rammsteinvideoene skal man velge?). De beste Twin Peaks-øyeblikkene og Peter Sellers-replikkene. Minneverdige idrettsprestasjoner ( Leeds—Burnley 1-4, mars 1974). Pussige svenske bandnavn (her er det mye å velge i). Solstadromaner. Festlige ordspill (skumleste, blodtapet, løsbart).  Man kan lage lister av det meste. Og glede seg over det.

 

Men dersom man skal lage en liste i Bitter Lennons ånd slår det meg som naturlig med en enkel oversikt over de mest overvurderte eller oppskrytte tingene vi omgir oss med. I naturen og kulturen så og si.  Jeg må innrømme at jeg har tenkt på denne listen en stund. Ti- femten år vil jeg tro, og det blir stadig vanskeligere å være helt sikker på at noe eller noen faktisk hører hjemme på den. Jeg hadde et gjennombrudd for et par år siden, med tre verdige kandidater; nemlig Knut Hamsun, Jimi Hendrix og jordbær.

 

Den ble jeg nødt til å revurdere. Et par dårlige jordbær er ikke nok til dømme alle jordbær, Det vil være urettferdig, De fleste jordbær er jo riktig så deilige. Hvilket er mer enn man kan si om Hamsun og Hendrix.

 

 Noen ganger blir en mann nødt til å stille spørsmålstegn ved grunnpilarene i samfunnet. De verdier vi bygger vår daglige eksistens på. Og det kan faktisk skje at man konkluderer med at en eller flere av disse  er sterkt overvurdert. Og dermed aspirerer til en plass på listen. Jeg kan nå med rimelig stor grad av overbevisning lansere to slike: Utdanning og Satan. At utdanning er overvurdert kan det ikke være særlig tvil om. Viktig javel, men det får da være grenser. Og hva er alternativet? Livets skole? Ja, der har vi sannelig enda en kandidat. Så da er vi kanskje like langt.  Dette med Satan er kanskje litt mer komplisert. Men det har vi jo snakket om før.

 

En annen ting, hvis man kan kalle det det, som nok hører hjemme på listen er Oslo.  Men det er ikke så greit å finne gode argumenter for hvorfor det er slik. Trolig fordi det er umulig å finne frem der. Gatene flytter på seg på omtrent som trappene på den Harry Potter-skolen. Det er skummelt. Selv har jeg aldri vært i Oslo mer enn tre – fire dager i strekk. Det får holde.

 

Andre ganger kan man bli bli rammet av en tvil om hvorvidt noe er under- eller overvurdert. Nick Cave for eksempel, eller verdensrommet. For ikke å snakke om rødvin, Martin Kolberg og integrerte hvitevarer,  Da er det enklere med de som nesten er litt for opplagte: Som Paul McCartney, Åge Aleksandersen filibombombom, og dans.

 

Til slutt har vi en interessant kategori som vi kan tenke litt på til neste gang. Nemlig ting som hører hjemme innendørs men som av og til flyttes utendørs og da får en ufortjent opphøyd status. F eks rock. Det er bare å innse det. Å se et band stå og slite på en scene, på et jorde, i fullt dagslys er meningsløst. Så da gir vel spørsmålet seg selv : Hva er de tre beste grunnen til at Gary Glitter bør være headliner på Storås 2009?