For noen år siden ble jeg overmannet av en voldsom trang til å besøke

Australia.  Ikke bare en eller to, men faktisk tre ganger. Reisemålet

var på ingen måte tilfeldig. Følelser var involvert. Kjærlighet,

lengsel, smerte.  Uimotståelige greier. Så jeg måtte  snøre min sekk

og begi meg av sted.

 

Et barndomsminne:

 

Jeg er 9 år og sitter på rektors kontor.  Min mor er også til stede, og rektor, naturlig nok. Kontoret er romslig, lyst og jeg ser ut av et stort vestvendt vindu. Rektor og min mor fører en samtale. Trolig med et visst alvor. Gjennom vinduet ser jeg et hus i full fyr. Flammene

I rekken av suvernirer fra nittitallet har vi nå kommet til ”Beskriv deg selv med tre ord”.

Dette var noe man gjorde stadig vekk dengang. I jobbintervju. Når man skulle bli kjent med nye kolleger eller medstudenter. Eller i et selvransakelsens øyeblikk.

 

Dette er det mer eller mindre slutt på.