sorgenfri #5 : touched not moved
Jeg vokste langsomt opp i et kristent hjem. Store deler av seksti- og syttitallet gikk med til dette prosjektet. Menn landet på månen. Og Beatles’ hår var rart (eller var det Beatles-hår?). Jeg enset det ikke. Jeg hadde mer enn nok med å vokse centimeter for centimeter i en trygg og religiøst ladet atmosfære.
Med et utgangspunkt på rundt femti centimeter brukte jeg ti-femten år på å vokse meg godt og vel en og en halv meter høy. Det vil jeg kalle langsomt. Men det er jo ikke akkurat det som er poenget her da.
For å vokse opp i et kristent hjem har sin pris. Det er saker å ting man må unnvære. Som man ikke får innblikk i på samme måte som andre barn, med mer hedensk orienterte familieforhold. Dans for eksempel. Eller kortspill. For ikke å snakke om alkohol. Dette var ting vi hadde et unyansert og negativt forhold til i barndomshjemmet. Uten at mitt unge sinn led noen skrikende nød av den grunn. For omtrent like unyansert positiv var troen på det gode i mennesket og en nestekjærlighet som kunne bli alle og enhver til del, men kanskje spesielt de vanskeligstilte, syke, skrøpelige og elendige, som av forskjellige årsaker hadde havnet i en jammerdal, kanskje uten å vite det selv, og nå ikke kunne se noen farbar vei videre i livet. I slike situasjoner har Jesus mye underlig å tilby. Noe jeg fikk høre ett og annet om når ferien kom, og det var tid for kristen sommerleir, enten det var på Søvasslia på Hemnekjølen, Bakketun utenfor Levanger, eller Mjuklia på Berkåk. Eller når en emisær banket på døra for å søke husly på gjesterommet, omreisende som han var med god matlyst, kraftig sangstemme og stor iver etter å spre det glade budskap. Det kunne jeg uten problemer konstatere når den lokale menigheten var samlet på stua hjemme hos oss og sang så det gjallet, mens jeg satt inne på gutterommet og puslet med mitt.
En gang på syttitallet oppsto det likevel gninsninger i forholdet mellem Vår Herre og meg. Jeg måtte gå mine egne veger, skulle det vise seg. Forsakelse og bønn skulle i løpet av få år bli fjerne fenomener som måtte vike. Til fordel for slike ting forsakelse og bønn gjerne må vike for. Dere skjønner hva jeg mener.
Men helt sikker kunne man jo ikke være. På at miraklenes tid var forbi, mener jeg. Hvertfall ikke før våre venner Crass kom på banen med The feeding of the 5000. Det lages ikke politisk punk av dette kaliberet lenger. Med et stilsikkert, sjablongpreget, kompromissløst anarkopolitisk visuelt og musikalsk uttrykk, satirisk billedkunst og en god dose engelsk humor var de åttitallets viktigste band, og fullt i stand til å knuse alle illusjoner om både Gud & Staten. Enten det var på det enkle og fengende albumet Stations of the Crass, eterfulgt av det sære og kjønnspolitiske Penis Envy, det forseggjorte Christ the Album, eller den ekstremt støyende og anstrengende Yes sir I will. For ikke å snakke om single-klassikerne Bloody Revolutions og Big A little A. Bandet skapte et musikalsk og politisk univers helt på egen hånd. Og selv om deres samtidige og etterkommere i Poison Girls (sist sett på Bakke bydelshus), Conflict, Flux of Pink Indians og Chumbawamba (sist sett på TMV festivalen) har markert seg på både den ene og den andre måten er det Crass som gjelder. Det er liten tvil om at Crass hadde langt mer å si for min oppvekst (jeg opererer her med et utvidet, og etter mitt skjønn tidsriktig oppvekstbegrep, hvor oppveksten varer til man er omkring 25 år) enn forestillingen om at Jesus fant anledning til å mette opptil fem tusen personer ved hjelp av et par tre fisker og noen brødskiver.
Eller? Et nytt innspill har nemlig kommet fra uventet hold, og svaret er ikke uventet: Klæppsup.
Lesere av Bitter Lennon har kanskje notert seg forfatterens interesse for Klæppsup (Hvis ikke, - les her). Og tro det eller ei, ikke lenge etter at denne interessen ble annonsert i Sorgenfri kunne man lese en oppsiktsvekkende artikkel i nettutgaven av Hitra-Frøya avisa: Fiskeren Jann sto nemlig øye til øye med et minneverdig syn da han dro garn utenfor Frøya her om dagen. En fremmed fisk hadde forvillet seg inn i garnet. I følge eksperter dreide det seg om en St. Petesrfisk, -den samme fisken som Jesus etter sigende hadde mettet de fem tusen med! Men i stedet for å samle hele Frøyas befolkning til rekonstruksjon av mirakelet viser Jann seg som en sann tviler – og her siterer jeg Hitra-Frøya avisa:
Han ser ikke for seg at han hadde klart å mette seg selv, kona og de seks ungene deres engang, med to slike fisker.- Nei, da måtte de ha vært større og feitere enn denne! Trolig hadde jeg vært nødt til å koke kleppsuppe i tillegg, for at det skulle blitt nok, ler Jann.
Ja, du leste riktig. Her mer enn antydes det at Jesus hadde en gigantisk kasseroll med klæppsup på bakrommet da han i sin tid mettet en folkemengde tilsvarende Frøyas befolkning på antatt mirakuløst vis! Og det overraskermeg ikke, for hva kan vel ikke denne i og for seg enkle retten av egg, melk og mel brukes til? Den er like velsmakende morgen og middag som kveld. Ved en senere anledning skal dere få oppskriften!
Som dere nå forlengst har skjønt har alle forsøk på logisk fredmrift og rød tråd i denne lille fortellingen om barndom, klæppsup og Crass strandet. Hva skjedde f eks med Steve Ignorant, tidligere vokalist i Crass (sist sett da han sang med Israelvis I Brygga studio)? Det gir fortellingen ingen svar på. Så vidt jeg vet er han ikke en gang booket til Bussekaillfestivalen på Fjellværøya i juli. I motsetning til for eksempel Bladed, Claudia Scott og Sputnik.
Og hva skjedde med bønn og forsakelse, eller mangel på denslags. Var egentlig alternativene noe å satse på? Når det gjelder alkohol vil jeg i beste fall si tja. Alkohol meg her og alkohol meg der. Og dans; vel, som musikkelsker har jeg forlengst kommet til den klare erkjennelse at dans er musikkens største fiende. Dersom du kan nevne en ting som har ødelagt mer for musikken enn dans så send meg en mail på bitterlennon@live.no. Og kortspill, vel, hvem bryr seg vel om det i dagens samfunn. Ikke de kristne en gang vil jeg tro.
Men noe sitter uansett igjen. Kanskje en særegen form for skamfølelse, som slett ikke plager meg til daglig. Men snarere tar form av en håndterlig og interessant liten djevel, som gir meg følelsen av å tøye grenser der andre er på trygg grunn, og kanskje bli en smule pinlig berørt, snarere enn beveget, der verden for øvrig driver skamløst forbi.
Slik den jo har en tendens til å gjøre, for eksempel i Oslo, hvor jeg befant meg her en dag. I løpet av 20-30 sekunder, mens jeg kom gående oppover Karl Johans gate ble jeg oppmerksom på 4 ting. (1) En selger av gatemagasinet =Oslo. (2)Sangeren Jan Eggum som kom gående sammen med sin unge livsledsagerske, sangersken Kaja Huuse, sitnevnte trillende på en barnevogn hvoroppi det satt, eller rettere sagt sto, et barn, kanskje 70 centimeter høyt, som på barnets vis henvendte seg til sin mor eller far, i dette tilfellet sangeren Jan Eggum ikledd en mørk litt glinsende dressjakke og et skjerf jeg husker som fargerikt, med et budskap som ikke lot seg oppfatte av en tilfeldig forbipasserende (meg). (3) Den tredje observasjonen har jeg glemt. Men vil komme tilbake til den dersom den blir husket.(4) Ungdommer i røde t-skjorter som delte ut gratis smaksprøver av en sukkerfri appelsindrikk til salgs gjennom kiosk-kjeden 7-11.
april 2008
