sorgenfri #12 : down under
For noen år siden ble jeg overmannet av en voldsom trang til å besøke
Australia. Ikke bare en eller to, men faktisk tre ganger. Reisemålet
var på ingen måte tilfeldig. Følelser var involvert. Kjærlighet,
lengsel, smerte. Uimotståelige greier. Så jeg måtte snøre min sekk
og begi meg av sted. Kanskje lyste det fagert i heien, kanskje ikke.
Sydney viste seg hvertfall å være verdt innsatsen. Ikke minst på grunn av busskulturen.
Å ta buss kan være både underholdende og sosialt krevende. Man må ta
stilling til en lang rekke ting. Skal man sette seg? Og i så fall
hvor? Skal man sette seg ved siden av noen? Og i så fall hvem? Dette er ikke tilfeldige valg, selv om det helt sikkert er noen som vil ha oss til å tro det også. De færreste er skamløse nok til å sette seg ved siden av den unge blondinen. Noen vil kanskje føle det tryggest å sette seg ved siden
av et barn, mens andre, i et velment uttrykk for solidaritet og
imøtekommenhet, velger å sette seg ved en av våre nye landsmenn,
eller kvinner. Selv blir jeg kanskje stående, i frykt for å bli sittende ved siden av ev FrP-velger.
Det er mye å oppleve på en buss. Noen kommer på, noen
går av. Er bussen full setter man seg kanskje ved siden av en mann i
rutete skjorte. På neste holdplass, som kanskje er St Olavs
Hospital, går mange av bussen, og det er plutselig ledige seter både
her og der. Men mannen i rutete skjorte blir sittende. Er det da
naturlig å flytte seg til en ledig toseter eller bli sittende? Det er
et dilemma. Det må du være enig i. Blir man sittende kan jo dette
føre til mange funderinger, og velger man å flytte seg kan mannen i
rutete skjorte tolke dette som en avvisning, og kanskje komme i
tanker om kroppslukt og det som verre er, slik at hans selvbilde påvirkes i negativ retning, stakkars mann.
Her en dag gikk jeg på bussen ved Prinsenkrysset. Bussen
var full med bare en eneste plass ledig. Dette var en vindusplass, og på plassen mot midtgangen satt det et Damemenneske. Det er i og for seg ikke uvanlig, har jeg observert, å sette seg på setet mot midtgangen, i
stedet for å sette seg ved vindussetet, som ville vært naturlig, som
for å signalisere at man ikke ønsker selskap og nærhet, og dermed
okkupere to seter, i stedet for ett, slik busselskapets intensjon må
antas å ha vært. Kanskje plasserer man en veske eller en skolesekk på
vindussetet, putter hodetelfoner i ørene, og ser seg likegyldig eller megetsigende omkring, for å signalisere utilgjengelighet og avstand. Dette skjer helst i en halvfull buss. Når bussen er stappa tar de fleste til
fornuften og flytter seg for å gi plass til andre reisende. Men ikke
denne gangen. Damemennesket, som jeg må tillegge så litt, skal vi si
pjusk og introvert ut, viste ingen tegn til å flytte seg. For oss som
måtte stå var dette litt irriterende men dog ikke verre enn at vi lot det passere. Ikke ulikt REMA-reklamen, som du kanskje har sett. Men ved Samfundet steg en Student inn i bussen. Og på sitt frimodige og ukrenkelig studentaktige vis fant han anledning til å be Damemennesket flytte seg, slik at også han, Studenten, kanskje etter en lang dags studier på Gløshaugen, kunne befinne seg sittende, og ikke stående, slik tilfellet var for flere medpassasjerer, inkludert meg. Men Damemennesket lot seg ikke rikke. Pjusk og introvert som hun var, men også en smule aggresiv og
uberegnelig. - Jeg sitter der jeg vil, sa hun, du kan få plassen når
jeg står av .
Kunne dette ha skjedd i Australia spør man seg kanskje? Ja, det tror
jeg nok. Men i Australsk busskultur har man en skikk som jeg altså
ønsker å nevne. En skikk jeg faktisk kom til å ta del i. Nemlig å
takke sjåføren for turen. Rett som det er, når sjåføren lar døren
åpne seg for at passasjeren, som nå har kommet frem til sitt
bestemmelsessted, kan tre ut av bussen utstøter han (eller hun),
passasjeren altså, et høyt og tydelig -Thank you driver!
juli 2009
