Det finnes to typer arbeid. Type A er arbeid  for å tjene penger. Type B er arbeid for å tjene fellesskapet.  Alt arbeid er kombinasjoner av disse. Muligens med unntak av den forbausende lite omdiskuterte arbeid type C, som utføres for å tjene seg selv.

 

Det optimale stykke arbeid er rimelig godt betalt. Det gir mening og er til gode for samfunnet, samtidig som det oppleves som tilfredsstillende og utfordrende for den som utfører det. Man trenger ikke hete Jonas Gahr Støre for å ha en slik jobb, så finn deg en du også!

 

I stedet ser det ut til at forbausende mange vier store deler av sine liv til arbeid type A. Hvor målet er å tjene penger. I den ene enden av skalaen har vi dem som lykkes . Som oppnår rikdom og overflod, men som når alt kommer til stykket egentlig ikke har gjort noe fornuftig. De var kanskje smarte. Eller bare griske. Noen ble født slik, andre har kommet dit ved egen innsats og kaller seg gründere. De hevder kanskje å drive med verdiskapning, eller å redde lokalsamfunn fra undergang og elendighet. Dette er løgn og bedrag. Den primære motivasjon er egen rikdom.  Felles for dem alle er at hva de nå enn driver med, så burde de holde opp med det. 

I den andre enden av skalaen har vi vi dem som arbeider fordi de må. De tjener til livets opphold, så og si. De lengter etter fredag og frihelg, og lider seg gjennom den ene dagen etter den andre hvor de utfører arbeid de ikke ser på som stort mer  enn et nødvendig onde. Tidligere ble de gjerne kalt arbeiderklassen. Nå stemmer de FrP og vi vet vi ikke helt hva vi skal kalle dem.

Skal man tro historien kan dette ende med at de sistnevnte en vakker dag halshugger de førstnevnte.  I dagens samfunn synes dette både unødvendig og urenslig.

Et godt alternativ for begge leire kan være arbeidsløshet. Eller kanskje vi heller kan kalle det arbeidsfrihet.  At vi kan ta oss råd til holde mennesker utenfor denne nedverdigende delen av arbeidslivet   viser at vi har kommet langt.  Å stå utenfor arbeidslivet er slett ingen skam, det kan til og med være en ære! 

 

En avansert og tradisjonsrik form for arbeidsfrihet har vi tilgodesett de kongelige med.  Noe uvisst av hvilken grunn, og til glede for såvel bestemødre som barn og journalister, velger vi å holde liv i en en familie mot at disse deltar i et nokså tydelig regissert skuespill i roller som konge, dronning, kronprins osv. Vi er svært tålmodige med de kongelige. Deres særegenheter og skavanker gir dem et menneskelig skjær, samtidig som vi føler oss trygge på at de til slutt vil reise seg og stå frem som verdige symboler for land og folk. Kronprinsesse Märtha Louise for eksempel;  hun er søt, vennlig og ikke for pen. Et prakteksemplar og en modell for norske kvinner i hele vårt langstrakte. Noen av oss synes nok intensiteten i måten hun leste eventyr for barna på var litt scary, mens andre lot seg overraske over hennes valg av livsledsager.  Mindre kontroversiell var hennes forkjærlighet for hestesport. Trodde vi. Men der tok vi feil. For Märtha slo seg ikke til ro med å ri på Brunen og Silkesvarten, skulle det vise seg. Hun ville kommunisere med dem også. Og her var det ikke snakk om å lese eventyr eller tralle sorgløst på fola fola blakken. Hun lærte seg faktisk å kommunisere med dyrene ”på et dypere nivå”.  Skal vi tro nettsidene til Astarte Education var dette bare begynnelsen. For som Märtha skriver om seg selv : ”Det var gjennom kontakten med hestene jeg tok opp kontakten med englene”.  Resten av historien om engleskolen kjenner vi godt til etter hvert. Om kronsprinsessen som misbrukte både folkets tillit og ansvaret arbeidsfriheten medfører. Dessverre er det vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at vår tålmodighet  med de kongelige nå er oppbrukt.  

Selv stoler jeg helt og fullt på Ari Behn. Denne svulstige playboyhumanisten har åpenbart en utspekulert og langsiktig plan om å infiltrere, avsløre og til slutt knuse kongehuset. Så med en drøm om monarkiets fall og Ari for president blir utfordringen å finne noe annet å sette Märtha til; noe med gressklipping, har jeg tenkt meg.