sorgenfri #19 : den elektriske sofa

Tue, 28 Dec 2010 14:39:31 +0100

I Trondheim sitter mennesker i fengsel.
For i enhver by med respekt for seg selv lar storsamfunnet reise en bygning spesielt med dette formål for å øye: Å holde mennesker sperret inne. Rundt bygningen reiser man så en mur, gjerne med piggtråd på toppen, for å unngå at de innsatte, som man gjerne kaller dem, skal klatre over muren, i klassisk stil, og dermed unnslippe sin straff, som vi gjennom dertil egnede instanser og gjeldende rettspraksis, har pålagt dem.
Mulig jeg har misforstått, men hensikten med denne ordningen skal visstnok være at lovbryteren, gjennom å bli sperret inne, i en celle, i et fengsel, skal la seg avskrekke på en slik måte at han ikke fristes til å begå nye lovbrudd, men tvert i mot kommer på bedre tanker og oppnår forsoning med seg selv, sin villfarelse og sine lengsler, slik at han fra det øyeblikk han forlater bygningen gjør sin gjeninntreden i samfunnet som et nytt og bedre menneske.
Som sagt, mulig jeg har misforstått, men høres ikke dette litt vel last year ut?
Men det kunne selvsagt vært verre. Mye verre. I land som vi av og til liker å sammenligne oss med straffes noen med døden! Ja, du leste riktig. Med døden! På humant vis riktig nok. Ikke i den elektriske sofa, men med dødelige injeksjoner: Først rikelig med sovemedisin, dernest et medikament som blokkerer all muskelaktivitet, og til sist en overdose kaliumklorid, slik at hjertet stopper.
Annerledes er det i land som vi ikke liker å sammenligne oss med. Hvor et kvinnemenneske, hvis forbrytelse var at hun ville flykte fra sin mann, mottok sin straff i form av at nesa ble kuttet av! I følge Adresseavisen. Som videre, og heldigvis, også melder at hun nå har fått hjelp til å konstruere en ny nese, noe som fant sted i landet vi av og til liker å sammenligne oss med.
Det er komplekst, tenker jeg. Fredagskvelden surrer rundt ørene. Populærkulturens lommemenn, enten de sitter i X-faktor- eller Idoljuryen, begår sine overgrep mot barn og unges følelser i full offentlighet, og det fare for gjentagelse.
Men kjære venner, la det være sagt: -Jeg dømmer ingen!

sorgenfri #18 : berusalem

Tue, 28 Dec 2010 14:35:47 +0100

I Trondheim er det mange butikker.
På vei ut fra en butikk hvor det drives dagligvarehandel overhørte jeg, ganske tilfeldig, en samtale. Antagelig hadde jeg kjøpt det vanlige, dvs sigaretter, hvitost, yoghurt, knekkebrød, og en 4-pack Kvikk Lunsj, men likevel latt meg imponere av det rikholdige utvalg av nettopp dagligvarer som var å finne.
Der inne.
I butikken.
Forestill deg hvilket kolossalt konglomerat av kontakter og forretningsforbindelser kjøpmannen må pleie for å skaffe til veie vare fra alle verdenshjørner slik at jeg, kunden, på selvfølgelig vis kan gå til innkjøp av dem, for en slikk. Og ingenting er vel da mer naturlig enn at innehaveren av butikken gis anledning til å stille opp i et fjernsynsprogram! I dette tilfellet et program hvor Norges rike gir seeren innblikk i livet som rik, hvor man lever det jeg vil anta er herrens glade dager, enten man er handelsmann eller partyfikser, uten at jeg helt vet hva det vil si, å leve herrens glade dager altså, men er man rik nok så er det nok nettopp det man gjør. Utrøndersk nok, vil noen si, samtidig som det aner meg at vår lokale handelsmann skal spille rollen som Diskré Kremmer. Litt paradoksalt kanskje, det må det våre lov å påpeke, uten bli oppfattet som forståsegpåer. Men slik vi vil at både kremmere og forståsegpåere skal fremstå her i byen. Med diskresjon.
Samtalen jeg overhørte foregikk mellom to unge menn. Svært unge. Gutter kan vi kanskje heller kalle dem. Tidlig i tenårene. Den ene noe eldre enn den andre, utstyrt med såvel sykkel som boller og brus, og opptatt av å overgå hverandre, på gutters vis, med sine småfrekke kommentarer. Jeg vil bare gjengi en meget liten del av samtalen. Faktisk bare en enkelt replikk, nemlig denne :
-Har du hørt om bandet Brutal Kuk?

sorgenfri #17 : min båt er så liten

Tue, 28 Dec 2010 14:33:06 +0100

Eks’en har fått en sønn! Halleluja!

Og her en kveld, hvor min godhet og mitt storsinn var på sitt mest velutviklede, sa jeg meg villig til å sitte barnevakt for denne vesle karen. Og det var ikke hvilken som helst kveld heller. Men det skal vi komme tilbake til, som det heter.

Alle som har prøvd å få en ettåring til å sovne vet at det kan være krevende. Det gjelder å ha en sang eller to på luringa. Selv har jeg følgende standardreportoar, hvor både maritime, religiøse og sportslige tema er representert: Alltid freidig, Rosenborgsangen, Våg å stå som Daniel, Sangen om den lille barkebåten, og ikke minst: Min båt er så liten. Sistnevnte er en klar favoritt, og den går sånn: Min båt er så liten, og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd. Når han styrer båten, så går det så bra, på veien mot himmelens land.

Denne er såpass kort og enkel at den kan repeteres igjen og igjen samtidig som man tenker på noe annet. Foruten et vakkert, om enn kanskje litt naivt budskap, har den har også et innebygd dilemma som har med rim å gjøre (hånd/hand), og som jeg er fristet til å diskutere her, men plassen tillater det dessverre, eller heldigvis, ikke.

For som allerede nevnt, dette var ikke hvilken som helst kveld, hvor jeg (voksen mann), forsøker å få et barn (eks’ens sønn) til å falle i søvn ved hjelp av monoton sang med religiøst og maritimt innhold, noe som viser seg om ikke umulig, så hvertfall vanskelig. For på en parkeringsplass noen hundre meter unna foregår underlige ting.

Der står nemlig min barndoms helter. Det er Paul Stanley, det er Gene Simmons, det er kanskje ikke Ace Frehly, og heller ikke Peter Criss. Men Kiss er det, og de spiller konsert, i 2010, på parkeringsplassen utenfor Lerkendal stadion! Hvor de garantert utgjør et minneverdig syn. Og når I Was Made for Loving You overdøver Min Båt er så Liten, synes nok både jeg og eks’ens sønn at dette er både vakkert og absurd.

Jeg forlot Kiss midt på syttitallet, rett etter det første livealbumet, og før Destroyer. Ting skjedde. Og på gutterommet i kystnorge var nye helter i anmarsj. Det var Clash, det var Ramones. Det var Stiff Little Fingers. Og det var Sham 69!

La oss håpe sistnevnte tuter i hornet når de nå, over 30 år senere, passerer mitt barndomshjem på vei til neste spillejobb. På Frøya!